Desember!

Jeg har opplevd mye siden forrige innlegg. Har for eksempel båret en struts… Oppholdet nærmer seg slutten. Jeg har aldri gledet meg så mye til juleferie. Likevel ser jeg ikke like mye fram til å reise hjem nå som for et par uker siden. Jeg har innsett at hjemreisen også betyr at jeg reiser fra steder og personer som jeg mest sannsynelig ikke vil se igjen. Sånn sett tror jeg selve hjemreisen blir en lang flyreise med mange tanker og mange blandede følelser.

Uansett, etter forrige innlegg har dette++ skjedd:

Caroline har blitt 19år. Likevel burde hun som den yngste, i følge gassisk skikk, alltid be om å bære våre poser eller ta oppvasken.


Vi har sett kysten for første gang. Tok en 12-timers busstur nordover før vi nådde kystbyen Mahajanga. Jeg liker å kjøre rundt og se på omgivelsene, men det var litt vanskelig å nyte naturen når busset holdt 130km/t hele veien og vi så bilvrak samt autovern som forsvant ned stup langs veien. Men når enden er god er all ting godt.


Hatt flere kurs for ungdommene i kretsene. Blir gang på gang overrasket over hvor bra det går uten mange timers forberedelse. Handler vel litt om at vi kjenner hverandre så godt nå og vet hvilke styrker vi har i gruppa. Dette kurset handlet om hva som kjennetegner en god leder. Interessant å høre hva som kom fram.


Besøkte Meva som var deltaker i fjor. Vi var invitert på bursdagsmiddag til broren og hadde det kjempekoselig. Var fantastisk med så lite høytidelig familie som snakket I vei på engelsk. Moren kunne forresten fortelle oss siste nytt om kongefamilien I Danmark, det hadde hun lest I et magasin.



Tilbake I Ambatomaro fant jeg og Iselin at vi måtte skape litt juestemning I leiligheten tross de 35 varmegradene utenfor. Derfor sydde vi en julekalender som dekker hele veggen. Den er fylt med adventsgaver til de tre andre. Etter norgebesøk har vi også fått opp kalendere på de andre veggene så nå er det nesten en kalender på hver av veggene.


Besøket fra Norge var av Sissel, moren til Iselin. Det var kjempehyggelig med besøk, særlig hyggelig med den gaven og de brevene hun hadde med seg til meg. TAKK!
Vi disket selvfølgelig opp med middag:


Ellers har vi måtte venne oss til at man ikke får tak i de samme råvarene her som hjemme.

Her er høna Eli/Heli kl. 15.00:


Her er høna Eli/Heli kl. 20.00:

Hery var best kvalifisert til jobben så jeg fikk dessverre ikke sjansen denne gangen. Interessant og grotesk for en skjermet nordmann som meg.
Fortsatt når vi går forbi markedet blir jeg overrasket over hvor mange deler av dyr man aldri finner i kjøttdisken på Ica. Eller hvor mye kjøtt man faktisk finner på Ica som man ikke finner her. Som dere ser over var ikke Eli/Heli noen særlig kraftig høne.

Du trodde vel ikke noe på at jeg hadde båret en struts, gjorde du vel? In your face:

November!!!!!

Den siste tiden har gått fort og gitt meg mange fine minner. Selv om studier har stått på programmet har vi hatt mange fine opplevelser. Føler at vi har begynt å komme inn i rutinene, samtidig som vi hele tiden blir overrasket. Nå har et større innblikk i kulturen og er for eksempel blitt vant til å møte fremmede med tre kyss på kinnet. Den siste uken har vi også tilfeldigvis møtt kjente på gaten, hvor stor er sannsynligheten at vi som har vært her i 5-6 uker møte på kjente i en by med 1,8 millioner mennesker. Med andre ord er hverdagen her mye lettere nå, det er deilig å vite hvordan ting fungerer og hvilke muligheter som finnes.

Ellers har vi hatt besøk fra Norge. Jan-Otto fra KFUK-KFUM har vært her en uke for å følge oss opp og for å sjekke at programmet her holder god standard. Lite misnøye å hente hos meg, likevel er det fint for gruppa å snakke med noen utenfra. Særlig fint var det at han hadde med sjokolade. Jeg og Iselin har bestemt oss for å ta et lite stykke Norge hver dag, det holder helt til Iselins familie forhåpentligvis kommer med nye forsyninger i midten av november.

For å gi dere et innblikk i prisene her nede skal jeg gi dere eksempler på hva du kan få for 30 norske kroner:
36 aviser
180 drops
45 mangoer
30 bussturer
En times taxitur
90 fyrstikkesker
En kilo indrefillet

Når vi først snakker om mat… Vi har fordelt ukedagene mellom nasjonalitetene sånn at alle får muligheten til å lage hjemlige retter. Litt blandet respons på retter som lapskaus og havregrøt…

Morsom hvordan jeg ofte er skeptisk (med stor S) til det som blir servert oss. Likevel blir jeg gang på gang positivt overasket, kokt kylling er for eksempel en skjult skatt.
Ellers fant vi kakaopulver for noen uker siden. Så forrige uke stod den første, definitivt ikke siste, browniesen på bordet. Så da koset vi oss i sofaen med kake og film. Det fine med en flerkulturell gjeng er at alle vil vise frem det beste av vår kultur, dette gjenspeiles også på menyen:




Risrett fra Madagascar. Litt uenighet om når middagen bør være og om den skal være kald, varm eller lunken….


Kenyansk ugali. Jaja.. hva skal man si.. det metter...


Risengrøt. Da vi fortalte at dette var en vanlig rett i Norge ble Hery lettet, for hun likte det kjempegodt uten sukker, kanel og smør. De fleste gassere spiser ris tre ganger om dagen.

Noe som er ulikt fra Norge er alle barna man ser her. Ser jo sjeldent babyer eller barn under skolealder hjemme. Her derimot er det alltid et barn som gråter eller en dame som ammer. Det ammes til og med samtidig som man går her.


Ellers har alle hatt influensa. Leiligheten vi bor i er ikke større enn at det tok 2-3dager før alle var dårlige. Det viste seg at presidenten av YWCA også driver et alternativt legesenter så Caroline fikk behandling når vi var der på besøk. De brukte strøm mot hånden og om det gjorde vondt var det mulig å se på et ark hva som feilet henne. Men la oss håpe at metoden ikke fungerer, for etter undersøkelsen viste det seg at hun hadde problemer med alt fra indre organer til prostata…



Ellers har det vært åpning av den nye skolen som er betalt av medlemer i Norge. Damene på kontoret sov i huste vårt dagen før åpningen. Vi stilte med middag og kake til Claudia som hadde bursdag. Glad for at vi har dem, de er utrolig hyggelige og fikser alt.



Sermonien var fin og det er tydelig at ledelsen og barna setter pris på det nye bygget. Dagen kunne likevel nesen endt i en katastrofe. Noen hadde tent på gresset nedenfor der vi bor og det tok ikke kort tid før det utviklet seg til en skogbrann som nærmet seg det nye skolebygget. Typisk at vi ikke hadde vann heller, isteden brukte vi diverse trær og palmer i håp om å slå i hjel flammene. Det funket og flammene stoppet en meter fra det nye huset. Glad vi ikke var her alene den dagen.



Oki, til slutt en liten oppskrift på fruktsalat:

Alt du trenger er en kurv med jordbær… nei søren, det er jo ikke jordbærsesong i Norge. Men dere kan jo kutte opp tre mangoer… nei, stemmer… folk flest kan jo ikke ta seg rå til å kjøpe det hjemme… Banan alene er jo godt det og?... jaja, synd for dette smaker kjempegodt i solsteiken. (ja, jeg prøver å ta igjen for at dere forteller meg om julegodt og snø...myyyy)


Ellers er det bra brevene har kommet fram. Var en fornøyelse å skrive. De som skrev i boka mi fikk denne gangen. Har fått nye lommepenger nå så kanskje jeg tar meg råd til å skrive noen til...

Tidenes innlegg

Etter å ha lest forrige innlegg slo det meg at jeg kanskje burde legge litt mer i innhold og utseende om dere skal gidde å lese bloggen min. Så her kommer tidenes innlegg, men du må nok sette av noen timer…

I går slo det oss at på torsdag har vi vært i Madagaskar i en måned. Tiden har gått kjempefort, tross at de første dagene var preget av litt for mange tanker og mye nytt.

Jeg og Iselin er de eneste norske fra Communication for Change som bor i egen leilighet sammen med afrikanere. Det er to kenyanere som er såkalte Sør-Sør deltakere samt gasseren Hery som skal til Norge over jul. Kjempeglad for denne muligheten til å lære om deres kultur og enda mer glad for å lære om hvordan man skal forholde seg til kulturforskjellene. Det overrasket meg kanskje litt hvilke kulturforskjeller vi møter. Det er ikke like lett å sette fingeren på kulturelle trekk som vi lærte på skolen. Det er ikke på det stadiet at de bruker hijab mens vi går med miniskørt om dere forstår meg? Likevel er vi fem jenter på ca. samme alder som koser oss sammen. Vi deler mange like tanker og alle synger vi med till Justin Bieber, snakker om forrige sesong av Frustrerte Fruer eller diskuterer hvor stygg bikkja til Paris Hilton er. Ja, amrikaniseringen er et faktum.

Noen forskjeller er det likevel lett å peke på. For eksempel når det kommer til tid. Dere kjenner meg og vet at det å komme tidsnok ikke er min sterkeste side. Kanskje skyldes det et afrikans gen, for det kan virke som en time fra eller til spiller liten rolle i Kenya. Også her i Madagaskar har de en ulik oppfattelse av tid. Våre venner legger seg i 8/9-tiden og står opp i 6-tiden. Forrige søndag startet gudstjenesten halv syv! Jeg har adoptert leggetiden, men beholder norsk tradisjon på morgenen.

Gudstjenestene er forresten en tradisjon jeg liker godt. Kiken er stappfull og i motsetning til i Norge synger faktisk folk. Det fine er at vi har fått muligheten til å delta i ulike kirker og det er spennende å se hvordan man praktiserer troen på ulike måter.

Tross møte med nye kulturer prøver jeg å være bevisst på å ikke være for etnosentrisk, for den norske kulturen kunne vært bedre med litt input fra Afrika. Gasserne er et herlig folkeslag. Her om dagen for eksempel ropte det tre damer på oss fra en butikk. De ville bli kjent med oss og bare snakke litt. Så da er det bare å vri hjernen for å finne på noe å snakke om. Når det gjelder å snakke har jeg lært noen setninger og ord på gassisk, men Hery kan engelsk og oversetter som regel for oss. En utfordring i seg selv at samtalen går gjennom en tredje person.

På søndag var det bryllup. En fin opplevelse. Vår venn Nofy hentet oss og vi dro til kirken. Det var hennes bror som skulle gifte seg. Vielsen var lik vår norske, men presten virket noe mer truende og jeg kan ikke huske at vi nevner polygami som synd i norske brylluper? Festen var i festlokalet vegg i vegg med vår leilighet. Der var det fireretters middag med god gassisk mat, det vil si at ris er hovedretten. Noe som skiller seg fra bryllup som vi er vant til er at det gjennom hele festen er karaoke. Og nivået på utøverne er ikke høyere enn på danskebåten, så da er man glad for at man sitter 20cm. fra høytalerne…

Noen har spurt hva jeg egenlig gjør her, godt spørsmål for det er mye forskjellig.

Kan jo vise dere noen bilder fra oppholdet så langt, men kort sakt består programmet fram til jul av å ta del i/ se på ulike prosjekter som YWCA støtter. .

En uke på prosjektet KOLONIA. Skolegang og mat til barn fra fattige kår.

Vi lærte dem rødt lys

Finalen av Bro-bro-brille

For uten lek hadde lærte vi dem enkle setninger på engelsk + å telle.

Delte ut mat

Reisen til Antsirabet

Barna i denne kretsen lager tegninger som vi skal ta med til Norge.

Må innrømme at jeg hadde litt blandede følelser rundt kollektivtransporten i byen.

Den første dagen blir vi fortalt at neste dag skal vi ha et 5-timers lederkurs for to ulike kretser. Men det gikk overraskende bra. Poserer overhode ikke…

Det er ofte at de vi møter har forberedt noe når vi kommer. Disse frøknene danset knallbra, til Shakira selvfølgelig.

Besøkte denne gruppen som drives av en spenstig dame som lærer dem engelsk.

Vi ble invitert hjem på middag til Joanina og hennes familie. Alle gjør så stas på oss. Når jeg spurte om dette var vanlig gassis mat fortalte Joanina at vi fikk brullupsmat.

Organisasjonen jeg reiser med har mange ulike prosjekter. Her besøker vi en liten ostefabrikk. Overskuddet går til at medlemmene i kretsen kan dra inn til hovedstaden på arrangementer

Båttur med meldemmene fra kreten vi besøkte.

Ikke alle kretsene er like store. Denne består av ti medlemmer. Var spennende å høre hvordan gaver fra Norge ble brukt til å feks. ha sy-kurs.

Antsirabe er en by som fikk beøk av norske misjonærer sent på 1800-tallet. Det henger tydeligvis igjen for vi så bleikinger rundt hvert hjørne. Gassere gikk rundt med ”INSTRUKTØR” og sponsorer som TINE og Gjensidige. En kveld valgte vi oss restaurant der det ikke var noen, og etter en time satt det franskmenn og nedelendere på alle kanter.

Ellers:

Man taver det man haver. En potte er en potte…

Team Trafikk har virkelig noe å lære av busselskapet her i Tana. Tipper det lengste vi har ventet er 6 minutter. Det fine nå er at vi begynner å lære de ulike rutene sånn at vi kan ta oss en tur uten hjelp.

Noen spurte hvordan barn reagerte på oss bleikingene. Mange bare stirrer og roper FASA!!! (hviting/fremmed/franskmann). Men når jeg tar fram kameraet blir de plutselig varm i trøya og det er vanskelig å ta andre bildre enn sånne:

Nå er det studieuke…….. Huff, lite gira på å skrive 15 sider om utviklingsstrategier, men det er interessant så det går vel bra.

Oki, forventer ti raske kommentarer på dette innlegget. Tok meg tre turer til cybern for å laste opp alle bildene…