I går slo det oss at på torsdag har vi vært i Madagaskar i en måned. Tiden har gått kjempefort, tross at de første dagene var preget av litt for mange tanker og mye nytt.
Jeg og Iselin er de eneste norske fra Communication for Change som bor i egen leilighet sammen med afrikanere. Det er to kenyanere som er såkalte Sør-Sør deltakere samt gasseren Hery som skal til Norge over jul. Kjempeglad for denne muligheten til å lære om deres kultur og enda mer glad for å lære om hvordan man skal forholde seg til kulturforskjellene. Det overrasket meg kanskje litt hvilke kulturforskjeller vi møter. Det er ikke like lett å sette fingeren på kulturelle trekk som vi lærte på skolen. Det er ikke på det stadiet at de bruker hijab mens vi går med miniskørt om dere forstår meg? Likevel er vi fem jenter på ca. samme alder som koser oss sammen. Vi deler mange like tanker og alle synger vi med till Justin Bieber, snakker om forrige sesong av Frustrerte Fruer eller diskuterer hvor stygg bikkja til Paris Hilton er. Ja, amrikaniseringen er et faktum.
Noen forskjeller er det likevel lett å peke på. For eksempel når det kommer til tid. Dere kjenner meg og vet at det å komme tidsnok ikke er min sterkeste side. Kanskje skyldes det et afrikans gen, for det kan virke som en time fra eller til spiller liten rolle i Kenya. Også her i Madagaskar har de en ulik oppfattelse av tid. Våre venner legger seg i 8/9-tiden og står opp i 6-tiden. Forrige søndag startet gudstjenesten halv syv! Jeg har adoptert leggetiden, men beholder norsk tradisjon på morgenen.
Gudstjenestene er forresten en tradisjon jeg liker godt. Kiken er stappfull og i motsetning til i Norge synger faktisk folk. Det fine er at vi har fått muligheten til å delta i ulike kirker og det er spennende å se hvordan man praktiserer troen på ulike måter.
Tross møte med nye kulturer prøver jeg å være bevisst på å ikke være for etnosentrisk, for den norske kulturen kunne vært bedre med litt input fra Afrika. Gasserne er et herlig folkeslag. Her om dagen for eksempel ropte det tre damer på oss fra en butikk. De ville bli kjent med oss og bare snakke litt. Så da er det bare å vri hjernen for å finne på noe å snakke om. Når det gjelder å snakke har jeg lært noen setninger og ord på gassisk, men Hery kan engelsk og oversetter som regel for oss. En utfordring i seg selv at samtalen går gjennom en tredje person.
På søndag var det bryllup. En fin opplevelse. Vår venn Nofy hentet oss og vi dro til kirken. Det var hennes bror som skulle gifte seg. Vielsen var lik vår norske, men presten virket noe mer truende og jeg kan ikke huske at vi nevner polygami som synd i norske brylluper? Festen var i festlokalet vegg i vegg med vår leilighet. Der var det fireretters middag med god gassisk mat, det vil si at ris er hovedretten. Noe som skiller seg fra bryllup som vi er vant til er at det gjennom hele festen er karaoke. Og nivået på utøverne er ikke høyere enn på danskebåten, så da er man glad for at man sitter 20cm. fra høytalerne…
Noen har spurt hva jeg egenlig gjør her, godt spørsmål for det er mye forskjellig.
Kan jo vise dere noen bilder fra oppholdet så langt, men kort sakt består programmet fram til jul av å ta del i/ se på ulike prosjekter som YWCA støtter. .
En uke på prosjektet KOLONIA. Skolegang og mat til barn fra fattige kår.
Vi lærte dem rødt lys
Finalen av Bro-bro-brille
For uten lek hadde lærte vi dem enkle setninger på engelsk + å telle.
Reisen til Antsirabet
Barna i denne kretsen lager tegninger som vi skal ta med til Norge.
Må innrømme at jeg hadde litt blandede følelser rundt kollektivtransporten i byen.
Den første dagen blir vi fortalt at neste dag skal vi ha et 5-timers lederkurs for to ulike kretser. Men det gikk overraskende bra. Poserer overhode ikke…
Det er ofte at de vi møter har forberedt noe når vi kommer. Disse frøknene danset knallbra, til Shakira selvfølgelig.
Besøkte denne gruppen som drives av en spenstig dame som lærer dem engelsk.
Vi ble invitert hjem på middag til Joanina og hennes familie. Alle gjør så stas på oss. Når jeg spurte om dette var vanlig gassis mat fortalte Joanina at vi fikk brullupsmat.
Organisasjonen jeg reiser med har mange ulike prosjekter. Her besøker vi en liten ostefabrikk. Overskuddet går til at medlemmene i kretsen kan dra inn til hovedstaden på arrangementer
Båttur med meldemmene fra kreten vi besøkte.
Ikke alle kretsene er like store. Denne består av ti medlemmer. Var spennende å høre hvordan gaver fra Norge ble brukt til å feks. ha sy-kurs.
Antsirabe er en by som fikk beøk av norske misjonærer sent på 1800-tallet. Det henger tydeligvis igjen for vi så bleikinger rundt hvert hjørne. Gassere gikk rundt med ”INSTRUKTØR” og sponsorer som TINE og Gjensidige. En kveld valgte vi oss restaurant der det ikke var noen, og etter en time satt det franskmenn og nedelendere på alle kanter.
Ellers:
Man taver det man haver. En potte er en potte…
Team Trafikk har virkelig noe å lære av busselskapet her i Tana. Tipper det lengste vi har ventet er 6 minutter. Det fine nå er at vi begynner å lære de ulike rutene sånn at vi kan ta oss en tur uten hjelp.
Noen spurte hvordan barn reagerte på oss bleikingene. Mange bare stirrer og roper FASA!!! (hviting/fremmed/franskmann). Men når jeg tar fram kameraet blir de plutselig varm i trøya og det er vanskelig å ta andre bildre enn sånne:
Nå er det studieuke…….. Huff, lite gira på å skrive 15 sider om utviklingsstrategier, men det er interessant så det går vel bra.
Oki, forventer ti raske kommentarer på dette innlegget. Tok meg tre turer til cybern for å laste opp alle bildene…
